I tillegg har vi hatt en Bichon Frise, Crubow's Karrisma 1984-1996 som hadde oppdretters navn i B og D-kullet.
Hun var husets sønn mest trofaste følgessvenn i mer enn 12 år.
 
C-kullet her er et kull Irske Ulvehunder etter en tispe fra NordNorge, Vestvågøya'sMidnightsun Queen.

Crubow`S Evening Star

05.10.06 - 15.06.09. Min CRD

I mange nekrologer fra foreldre som har mistet et barn står det:"En liten engel til oss kom, smilte blidt og vendte om". Dette kan gjelde dyr også, og det er i høyeste grad sannheten om Bono.
 
Bono fikk jeg se som liten valp da Randi hadde hele kullet med seg til Bjørkelangen da jeg bodde der. Det var et jevnt, fint kull med kraftige valper, og Bono var en av de største og kraftigste. Han var en vakker hanvalp. Bono havnet på vestlandet.
Jeg vet nå at det under tiden kom et varsel om at denne valpen var litt tynn, og at det ble sendt ut folk for å se på han. Han hadde vært litt tynn men de skulle få hjelp til å få han opp igjen, og det hele roet seg igjen. Men en annen oppdretter hentet ut hunden hun hadde solgt fra stedet.
 
Da Bono var 16 måneder gammel ble oppdretter Randi kontaktet av Bono's eier da hun ville omplassere han. Randi ringte meg, og noen telefonsamtaler og 10 minutter senere, var det bestemt at Bono skulle komme til meg. Dette var en fredag, og mandag 21.4.08 skulle han komme til meg. Som alltid før, før det kommer en ny hund her i huset, gjorde jeg mine foreberedelser, og ville gi både eier og hund litt tid slik at vi kunne få prate, og jeg få litt informasjon til å bygge på. Men forberedelser til tross, eier bad om at jeg hentet papirene som ble underskrevet med bilpanseret som underlag, ut av bilen kom det en halv forsekk, og hunden i bånd ble plassert i hendene mine, og vekk var de. Igjen stod en totalt forvirret hund og så at eieren forsvant. Ikke et "ha det", ikke et lite klapp en gang.

Det er ikke ofte jeg griner, men nå rant tårene. Ved siden av meg stod en totalt avmagret hund og med øyne som sa mer enn ord kan uttrykke. I stedet for å la meg ha tatt meg av flokene i pelsen, for de hadde åpenbart vært der, var disse klippet av. Resultatet var at hunden så ut som om han var skabbspist, og det skulle vise seg rimelig fort at han var redd alt som heter børster, kammer og sakser. Jeg skal IKKE si at Bono var utsatt for mishandling, men at Bono led under sterk neglekt er hevet over enhver tvil. Forsekken som fulgte med han gikk rett i søpla, da den var grønn av mugg.
 
Vel inne i huset ble han mottatt av to glade jenter. Bono og Primrose knyttet helt spesielle bånd fra første øyeblikk, og dette får meg til å lure på om de vet at det er søsken uansett hvor lang adskillelsen har vært. Jeg gav Bono litt mat, og fikk sjokk. Han spiste ikke - han åt som om han var redd for at det ble lenge til neste gang han skulle få mat. Etter to store skåler turdte jeg ikke mer. Han la seg rolig ned ved siden av meg med hele snuten tungt trykt inn i hånden min for å få kos. Hvor jeg stod og gikk så fotfulgte han meg fra dag 1. Noe senere gikk vi ut på heiene , og jeg tok sjansen på å slippe han løs sammen med jentene. Han sprang lykkelig sammen med dem, logret og var bare glad, og det var ikke noe problem å få han i bånd igjen. Bono var kommet hjem.
Slik gikk dagene med han. Han var en glad og kjærlig gutt , og jeg var glad for at han viste meg sin fulle tillit.
 
Tre uker etter at han var kommet her, og han han hadde lagt godt på seg allerede da, og vi satt rundt bordet med besøk fra Sverige, så fikk han et anfall. Han var bevisst, logret med halen men greide ikke stå. Dette tok jeg rett og slett som en reaksjon på alt som hadde skjedd i livet hans på veldig kort tid med jevnlig foring, jevnlig tur, og jevnlig kos og stell. Etter et par minutter av det over, og alt var som normalt. Men jeg ringte dyrlegen og fortalte hva som hadde skjedd. Vi bestemte oss for å se om det kom noe mer.
 
Når en er på jobb er det ikke godt å se om han hadde anfall, men ting tyder på at så ikke har skjedd for en kunne ikke se noe som helst på hunden, og han spiste, løp rundt og koste seg og var bare glad. I Juli hentet jeg hjem Tramp som da var lenge ventet på, og jeg var litt spent på hvordan det skulle gå med to så like hunder aldersmessig. Min sønn passet Bono og jentene, og mens jeg var i Stockholm hadde han en kort lite anfall som var over på to minutter. Det var ikke noe problem mellom de to hanhundene. De ble kompiser fra første stund. Men Bono var oversådd med flått da jeg kom hjem og jeg fjernet utallige dyr på han og vasket og renset hvert eneste bitt jeg kunne finne. Men jeg tok han til dyrlegen for jeg var redd den agressive flåtten og det ble tatt blodprøver av han. Vi testet også for epilepsi siden han hadde hatt et nytt lite anfall da jeg var borte. Det var ingen tegn til borelias, og de kunne ikke finne indikasjoner på epilepsi. Likevel ble han satt på en svak dose av epilepsimedisiner. Vi merket ingen ting på hunden, og de fire var et fint sammensveiset gjeng. jeg var lykkelig med mine hunder, og hundene var lykkelige og glade.
 
Vi flyttet 1.sept dette året og jeg dro til Budapest på ICS møtet der. Hjemme var min sønn og samboer og så til dyrene samt at det kom noen inn og tok dem på tur mens de var på jobb. Da hadde Bono et lengre og kraftigere anfall, og nå tok det lengre tid å få han på beina, men ikke lengre enn 10 minutter.Da jeg kom hjem merket jeg endringene i Bono. Han hadde et sterkt forhøyet stressnivå, vek mer unna for stell av pels og var litt mer irritert på de andre. Ny tur til dyrlegen og ny kur som skulle få dempet stressnivået samt økt styrke på tabletter. De reagerte han negativt på og dyrlegen bestemte at vi prøvde uten tabletter en liten stund.
 
Etter januar 2009 kom anfallene hyppigere og nye medisiner ble satt inn, men stressnivået fortsatte å øke i omfang og kroppen var spent som fiolinstrenger. Han ble også sint på de andre hundene om de kom han for nære så de skydde han litt etter anfallene. Mellom dem var han gamle gode Bono. I midten av Juni 2009 skjedde det fatale. Jeg hadde gitt han mat og tok på han bånd. Det måtte jeg for han hadde den siste tiden hatt en slem tendens til å stikke av og jeg løp mer enn en ettersøkningsrunde, og noen ganger kom fremmede personer med han i bånd hjem igjen. I dag takker jeg min skaper for at ingen galt har skjedd. Denne ettermiddagen var han som vanlig, men da jeg skulle ta av han båndet satte han seg i armen min og beit så blodet silte. Jeg ble ikke sint, men sjokkert og fortvilt. Min sønn kom hjem og vi spiste sammen og armen var bandasjert og renset. Så skulle han ta Bono ut på siste tissetur for kvelden for å prøve. Båndet gikk fint på. men da det skulle tas av beit han hånden til min sønn og blodet rant. Mandag tok vi siste turen til dyrlegen. Hun som hadde fulgt han hele tiden og som han faktisk var glad i, fikk sjokk da hun så oppførselen hans. Han var spinnvill og røyk rett i hånda hennes også. Han fikk en kraftig beroligende sprøyte og sovnet. Da først kunne vi ta av snutebindet. Jeg satt med Bono i fanget og rugget han mens tårene rant i strie strømmer. Han var så uendelig vakker, og der og da var han fylt med en ro og fred som jeg ikke hadde sett på måneder. Jeg visste at jeg ikke hadde råd til obduksjon, men dyrlegen er en engel og gjorde det på egen regning fordi hun ville vite selv. Lille gode Bono hadde hjernevulst på størrelse med et mellomstort egg skulle det vise seg. Stakkars liten, han kunne ikke gi beskjed på annen måte. I slike stunder skulle jeg ønske at dyrene kunne prate og gi beskjed på at de hadde det vondt. Nå lider ikke Bono mer. Han har fått fred, og jeg håper han lever lykkelig sammen med de andre som har gått før han. Savnet av en vakker, noe skadeskutt hund er enormt og det har tatt tid for å skrive disse linjene om han. Takk Bono for alt du lærte meg i denne korte tiden vi fikk sammen, og takk for at du var den du var. Jeg har gjemt deg dypt i mitt hjerte, og der vil du alltid være. Jeg elsket deg fra første stund, og du vil alltid være meg en inderlig kjær venn.
 
SOV GODT GUTTEN MIN. JEG VIL ALLTID ELSKE DEG!

Foto:Åse Lillian Espevik