Nå som vi har plassert oss på kartet, så er det kanskje på tide å fortelle litt om min bakgrunn med collie. Det går så langt tilbake som til 1979, da jeg på måfå kjøpte hund i 30-års presang til min eks mann. Collie var på den tid en hvilken som helst hund for meg/oss, og at det ble Collie er egentlig bare en tilfeldighet. Ikke visste vi noen ting om rasen, langt mindre at det var noe som het standard og stamtavle. Kort sagt, vi visste ingenting, og det er vel neppe det beste utgangspunktet. Men vi har alle vært førstegangs hunde-eiere, og alle har vel på et eller annet tidspunkt vært rimelig blanke kunnskapsmessig. Slik også i vårt tilfelle, men jeg hadde den styrken at jeg kunne engelsk og dermed kunne lese engelske bøker og lærte uhyre mye.
Det er dog to personer jeg vil framheve som særs viktige for min collieinteresse og senere den kunnskap jeg har opparbeidet etter 30 år med rasen. Den ene er Randi Narvesen og den andre er uten tvil Mrs. Betty Eglin fra den tidligere og verdensberømte kennelen Rokeby. Jeg MÅ fortelle at jeg var veldig stolt over en hale som rullet seg "flott" innover ryggen der pelsen stod som en sky rundt bakparten på hunden. Han hadde noen ganger et stivt øre, og det syntes vi nykommere var "søtt" (gud bedre meg), og vi stoltere enn alt annet hver gang vi kom hjem med både røde sløyfer og noen lilla. Noen ganger var Scotty for tynn, og han fikk det beste som kunne oppdrives for de ekstra kiloene som var påkrevd, for deretter å bli fortalt at hunden var for fet og måtte slankes. Så var det fram med slankedietter. Joda, jeg har vært i den startgropa jeg også.
Så en dag på utstilling samlet jeg mot og gikk bort til vinneren (Randi) og spurte henne hva hun syntes om min hund. Glad skal hun være at jeg er av den litt gammeldags typen som VILLE lære mest mulig, og ikke bli hårsår. Etter gjentatte forsikringer om at jeg ønsket hennes ærlige mening, falt "dommen". Jeg forlot skafottet med et ferdig partert slakt, og hadde det vært i dag hadde jeg hatet denne damen som pesten. Det hun fortalte i detalj og viste meg, lærte meg en lekse jeg aldri glemmer. I 2010 kan Randi og jeg feire 30-års vennskap og for meg en uendelig kilde til lærdom.
Avdøde Betty Eglin lærte meg detaljer jeg aldri hadde tenkt på, og som er vanskelige å huske den dag i dag. Men de er der, og det skal vi være glad for.
Hunder vi/jeg har hatt:
Scotty, eller for fint Hiamber's Scotty Boy, født 30.04.1979. Far;GBCH Geoffdon Hillbilly x Hiamber's Marvellous Springtime. Han ble 10 år.
Min første Collie var Hiamber's Shanty, født i 1980, med flere ck men som jeg måtte avlive da hun var knapt 4 år. Så langt jeg kjenner til er hun den eneste collie i Norge med diagnosen PSS (Porto Systemisk Shunt), en sykdom jeg senere fikk mer inngående kjennskap til via Irsk Ulvehund- Før Shanty døde h adde jeg kjøpt Rokeby Aimee Rose, født 23.2.1983, fra England. Aimee fødte det første Dignitykullet i 1987 og var parret med NUCH Crubow's Glenn Miller, se valpekull.
Primrose, Rene og bono våren 2008
Det har aldri vært lett å være oppdretter for meg. For det første stiller jeg meget strenge krav til helse, noe som har ført til mang en hard diskusjon med kjente og mindre kjente oppdrettere verden over. For det andre synes jeg det er pyton at valpene reiser fra meg. Så lenge jeg har kontroll selv kan jeg bare klandre meg selv om noe er galt. Etterpå er det vanskelig å irettesette valpekjøpere når jeg ser ting går galt, for det gjør det mange ganger. For det tredje er valpene alltid "mine" og stiller meg dermed laglig til som hoggestabbe for folk som er uenig i min "politikk" som oppdretter. Men spenningen om jeg har lykkes å komme nærmest mulig standarden, om valpene er friske, om det går bra for folk og dyr, og kjærligheten til rasen som rase, gjør at jeg aldri kan gi slipp på den. Dens ubetingede kjærlighet, lojalitet og oppofrelse, kunne lært ethvert menneske til å bli bedre. Derfor holder jeg på, derfor holder jeg ut, derfor finnes finnes collie hos meg som det kjæreste jeg har. For meg vil det alltid være collie som ligger mitt hjerte nærmest.
|
