Bergen 2008

 Budapest     2008

Luxembourg 1998

 Budapest    1996

Bergen 1995

Å kunne lese bøker på "utenlandsk" om rasen, er så en sak. Det er alltid veldig lærerikt og interessant, men det blir helt annerledes når en reiser ut og får se det en har lest, og ta og føle på det en teoretisk har lært seg.
The International Collie Society ble dannet på initiativ av Mrs. Audrey Chatfield, som også ble president i organisasjonen. Mangeårig formann var Dr. Per Frey, og disse to har nedlagt et enormt arbeid for å samle colliefolket fra hele verden. Som medlem av Norsk Collie Klubb er du automatisk medlem av The International Collie Society da det er klubbene som er medlemmer. Jeg var dessverre ikke med på noen av møtene før 1995 av ulik grunner, men jeg kan si at det er absolutt å anbefale. Det er helt herlig å kunne møte andre colliefolk, diskutere, prate, høre ulike foredrag og bare venner. Ikke en gang har jeg opplevd at det er blitt uro, bråk, intrigemakeri og at misunnelse er kommet til overflaten. Men det er også gitt gre beskjed i dannelsen av ICS at dette ikke vil bli tolerert.
Den første Colliereisen jeg dro på, var privat ferie. Det var i 1994. Min elskede Aimee og Ana hadde akkurat sovnet inn for evig, og Dimi gikk tom for valper etter nesten 200 mils reise til Sverige (tur-retur) til Sverige. Jeg var skuffet og lei meg. Min samboer og jeg dro på ferie og jeg skulle dra på en 4-5 kenneler der borte for å se om vi kunne finne oss ei ny colliejente.

De to første døgnene dro vi rundt om kring i London, og ettersom vi begge var litt av noen bokormer, så la vi veien innom Foyles, Europas største bokhandel på den tiden, og jeg spurte etter colliebøker. Det var spesielt en bok jeg var på jakt etter, spurte etter denne, og ble ledet til hyllene med ønsket stoff. Der var det colliebøker som bare hjertet kan begjære, men som lommeboken dessverre satte en effektiv stopper for. Den ene boken jeg skulle ha, ble til 7 bøker. Da MÅTTE jeg gå ut, ellers kunne jeg ha satt meg på neste fly hjem uten penger.
Etter 2 døgn i London dro vi til Ashford i Kent. Der hadde jeg brevvekslet med et ektepar som drev med Collie. Kunne de være så snill og finne oss et billig B&B (bed & breakfast)? Å ja da, vi skule bare komme, så fikset de det. Vi hadde aldri møtt hverandre, så det var litt spennende. Da vi ankom ble vi vist inn på et herlig soverom og bedt om å slå oss ned hos dem, Makan!!! Bilder og videofilm ble tatt med et nyinnkjøpt videokamera. Praten gikk som om vi hadde kjent hverandre hele livet, og Jill ringte rundt til et par andre kenneler i området om vi kunne få komme dit? Alle tok i mot oss med åpne armer, cups of tea and coffee, nye filmer/bilder ble tatt opp, og vi pratet collie i ett sett Alle disse er blitt mine venner for livet. Så dro vi videre, og vi fikk lære om en hotellkjede som heter Drive In-hotells som hadde rimelige overnattinger og måltider servert på en Befeeter Pub . Det var et samarbeid mellom disse. Utrolig bra både hoteller og mat. Vi dro fra Kent som er helt nydelig oppover mot Leeds der vi skulle møte Mrs, Rene Cozens på en stor utstilling der. Vel, jeg visste hvordan hun så ut, men hun ante ikke noe om meg, bortsett fra en masse brev vi hadde skrevet gjennom en årrekke. Jeg hadde vel kontakt pr. brev med over 40 kenneler. Samme gjentok seg, Rene inviterte oss til å bo hjemme hos dem slik at vi fikk prate. Det var veldig artig å stå der ringside å se hunder som ellers bare var navn i en stamtavle, og samtid få armer rundt skuldrene og bli spurt om jeg var Astri fra Norge, og dermed fikk møte mange av mine "pennevenner". Helt utrolig morsomt! Vel plassert hos Rene Cozens (Bhyllsacre) så gikk praten som en foss.

Hun er rik på opplevelser og kunnskap og meget lett å prate med. Hun skulle hente en ferdig paret tispe på en kennel, dermed ble jeg introdusert til Kesbury Collies med eiere Janet og Alex, nå gode nære venner. Så skulle jeg se en kennel som baserte seg på Bhyllsacre-hunder , men denne kennelen er nedlagt nå og eierne flyttet til USA. Siden skule hun pare en annen tispe, og vi dro til Steelhurst kennelen der jeg blant annet fikk møte Triple Trouble at Steelhurst en stor stjerne i de dager. Tispen som ble paret var Ria'ly A Love At Bhyllsacre (Ingledenes linjer). Nye kontakter knyttet, og vennskapsbånd som holder ennå i dag. Fra Midlands, som for øvrig er mitt favorittområde i England, dro vi sørover igjen til Rifflesea og Hazel Hunt som hadde samlet noen oppdrettere hos seg som vi fikk hilse på/prate med.

Av hennes hunder husker jeg spesielt Rifflesea Romantasy, sønn av Brilyn Supertramp, Rifflesea Raven Flawless, sønn av Percheron Benjamin Black at Amalie og en gammel tispe som hun kalte Heidi som var datter av Mybern Mandane. Hun hadde et valpekull etter Romatasy og det var nære på at jeg kjøpte en av dem. Men ettersom 6 av 9 hadde noe på øynene, avstod jeg. Hadde det vært omvendt, hadde tispa havnet her. Vi krysset landet og havnet i en kennel som hadde presentert flotte bilder, men bilder er en ting, fysiske forhold noe annet, og vi dro derfra med et inderlig ønske om å ta alle hundene med oss for at de skulle få det bedre. Denne kennelen er nå forøvrig nedlagt. Derfra dro vi til Ann Hollywoods Amalie, der vi møtte Randi da hun skulle hente Amalie Just After Dark. Det ble noen herlige dager hos Ann & Brian. Min samboer tok Randis datter og hennes venninne med seg til hotellet ved Heatrow siden vi skulle dra hjem, men Randi og jeg la veien om Mary Farnes og Coppi og nye filmatiseringer. Min samboer hadde fått nok Collie. 4-5 kenneler som jeg hadde lovet, var blitt til 14-15 på 14 dager, men vi kom hjem uten valp. Det vi kom hjem med var masse inntrykk, massevis av ny kunnskap og livslange vennskap. Det var den høsten jeg kjøpte Olivia fra Sverige, eller Sobellyckan's Elisabeth Taylor. 
 
Full av inspirasjon nevnte jeg for Per Frey at ICS burde ha et møte i Norge. De hadde vært både i Finland, Sverige og Danmark, og etter en Englandstur var det ikke rom for meg til å dra på møtet i Portugal. Derimot var det rom for at Per kunne ringe meg fra Portugal for å fortelle meg at JEG fikk møtet i Norge og at det var bare å begynne å jobbe til møtet i 1995.

I 1997 ble jeg invitert til å dømme et Open Show i Maidstone, Kent, England, og jeg skulle dømme både Sheltie og Collie. Det brukte ikke å være mer enn 10-15 påmeldte hunder i rasene, og jeg sa ja. For meg var det en ære å få dømme i rasens hjemland. Da jeg entret ringen hadde jeg 32 shelties og 35 collie å bedømme.
Dette var i mars, og ringen var plassert utendørs, og den dagen hadde vi en bitende kald nordavind, og det var alt annet enn frydefullt å stå der. Men du verden hva jeg lærte av å stå i ringen som dommer. Det jeg husker best av alt er at da jeg satte klassene i gang for bevegelser så var jeg redd for at både hunder og handlere skulle få hjertestans, for dette var de ikke spesielt vant til. Men å være dommer var ingen lett sak. Standardene var pugget så jeg nesten kunne dem utenat, og det var nok en del store kjente oppdrettere som gikk skuffet hjem. Men helt galt kan det ikke ha vært. Da dagen var over for sheltiene, så viste det seg at BIR og BIOM var Englands mestvinnende året før. Jeg kan i øyeblikket ikke finne katalogen så jeg kan gi dere navnene på hundene, men skal prøve å få leitet det fram i flyttelasspapirene.
BIR OG BIM collie viste seg å være datter og sønn av ikke ukjente Pelido Forgotten Dreams. Jeg har senere fått vite at BIR-tispen fikk JW foran navnet sitt, altså Junior Warrant som vi ikke har her. For å få JW må en ha et visst antall poeng både fra Open Shows og Championship Shows. Da er det ekstra hyggelig å tenke på at jeg var den som "started her off" som det heter, ettersom det var hennes første utstilling i det hele tatt.
Det ble en hyggelig helg, og det var ekstra hyggelig da folk kom bort etter at bedømmelsen var ferdig og takket for en fin dag og for min innsats. Slikt varmer skal jeg si dere.