ICS/Konferanser

Så var det tid for ICS igjen, denne gang i Danmark. Det ER deilig å være norsk i Danmark, så la meg få takke alle for et hyggelig møte der nede.

Det er mange inntrykk en sitter igjen med, så la meg få begynne med begynnelsen. For min del ble det en strabasiøs reise fra Bergen med tog før vi måtte bytte til buss i Hønefoss, ny buss i Drammen og så tog til Larvik og biltur til Skien. Tramp var utslitt, og jeg følte nok litt på deg jeg også. Tidlig neste morgen bar det i vei til Danmarksbåten, ikke helt våkne og rimelig trøtte. Med oss, som var Laila, Jan Oddvar og meg, var også et vennepar av de førstnevnte.

Etter noen timers kjøring fant vi fram til campingplassen vår, Birkhede. Den var helt super den når vi endelig fant den. Den la langt inni skauen og adkomsten liknet mer på en skogsvei enn en adkomst til en flott campingplass når en tenker bobilformat. Men vi kom fram og slo oss til.

Samme kveld dro jeg ned til Knudhule til mottakelsen. Vi ble ønsket velkommen av formannen i Dansk Collie Klubb, Poul Freudenthal, som kom med praktiske opplysninger.

Det var litt skuffende at seminaret ikke ble gjennomført, men jeg satt også med det inntrykket at dette oppholdet kom til å bli preget av at det var collieklubbens arrangement og ikke ICS sitt, og slik ble det også presentert.

Onsdag var det klubbutstilling. Jeg hadde ingen påmeldte hunder denne dagen og skulle være turist, men sagmuggen lukter godt hos en gammel sirkushest, så da anledningen bød seg til å handle Heidi's Lulu, ja så befant jeg meg plutselig i ringen jeg. Takk Heidi for lånet og for muligheten. Var også med på oppdretterklassen hennes. Gratulerer så mye med flotte resultater denne dagen, med 3. og 4.beste hanhund. Gratulerer også til Bente Eilertsen med supert resultat, og jeg er veldig glad for å ha blitt ordentlig godt kjent med deg.

Heidi oppnådde også supre resultater på gode gamle Rikke, Int.CH Privat's Rikke Ragdoll

Onsdag etter utstillingen klarte hverken Laila, Jan eller jeg vente lengre på hovedingrediensen for vårt opphold lengre, nemlig våre nusselige små nykommere fra Ungarn. Litt usikker adresse hadde vi, men Laila med sterk stedssans og en god gps, så kjørte vi rett på huset der de holdt til. Masse gjensynsglede med klemmeing og kyssing som bare ungarerne kan det, oppdekking av verdens beste spekepølser som de hadde med samt champagne og enda litt mer sterke saker for oss som ikke skulle kjøre. Sjåførene fikk egne flasker med seg til etter at kjøringen var ferdig. Det ble 3 timer med latter, diskusjoner og enda mer latter. Janos nærmest utpekte min kennel som "underavdeling" av Nyitramenti-imperiet, og det MÅTTE han skåle for. Vi hadde det ordentlig hyggelig alle sammen, og det er ikke vanskelig å bli ordentlig glad i disse menneskene, og det er jeg blitt.

Fra å ha hentet hundene våre kjørte vi direkte til Herning og overnattet i bobilen på en diger parkeringsplass som attpåtil var gratis. Valpene spiste og gjorde det de skulle før vi la oss, og alt var bare rolig og stille. Oppdretter Peter og Irene var kjempebekymret for at dette ikke ville gå bra, men jentene roet seg veldig godt og koste når vi la oss, og sov godt hele natten.

Så var det dags for Verdensutstilling og der var Tramp påmeldt. Hadde ingen store forhåpninger til at dette ville bli en kjempesuksess, og det ble det ikke heller. Tramp var fortsatt preget av en lang reise, savn av flokken sin og da blir han tung som en sekk. Det var et slit med han, og han fikk Very Good av Charlotte Höier. Greit å bli ferdig også. Hallene var store og luftige med veldig god plass mellom ringene, og det var aircondition i hallen, noe som var nydelig. Om jeg skal kritisere noe så var det dårlig oppmerking til de ulike stedene, spesielt til dyrlegen for denne pillen som hundene må ha. Så vi fikk det gjort av en dyrlege som kom til Knudhule noe senere, og han var i tillegg billigere, så det var knallfint.

Torsdag dro vi tilbake til Birkhede og slo oss til ro med valpene helt fram til mandag morgen. Det var viktig for dem og oss at vi fikk bli kjent. Venneparet som var med oss hadde en "rar" collie med seg, en herlig blanding av 7 ulike raser, og snill som dagen var lang. Han er kastrert, og han og Tramp ble kompiser de. Ikke en eneste gang kranglet de under hele oppholdet.

Fredag var det festmiddag med påfølgende dans og lotteri. Stemningen var topp og maten nydelig, med masse god vin. Her er det noen bilder.

Fern og Margunn. En sunn latter forlenger livet, og disse ser da ut til å leve evig etter uttrykkene å dømme

Et møte med Leila Lemetti, Finland etter 15 år. Slikt er alltid hyggelig. Gamle minner blir som nye.

Vi tilbtakte som sagt de siste dagene på campingen med de søte små, og det ble grilling av både meg i solsteiken (antok en dyp rosa farge som steikte godt om natten), og masse deilig mat. Grillmester var Jan, og vi samlet oss, med flere som kom på besøk til oss, og hadde veldig hyggelige kvelder. Det var veldig varmt om dagen, men også veldig kaldt på kvelden/natten og skrekkelig rått, så alt var vått til langt ut på dagen.

En uke flyr fort, og det er nesten litt trist at det tar slutt. Det er gode og hyggelige minner fra Danmark og jeg vil benytte anledningen til å takke alle for fantastiske dager med masse energifyll til min motor i alle fall.

Å kunne lese bøker på "utenlandsk" om rasen, er så en sak. Det er alltid veldig lærerikt og interessant, men det blir helt annerledes når en reiser ut og får se det en har lest, og ta og føle på det en teoretisk har lært seg.
The International Collie Society ble dannet på initiativ av Mrs. Audrey Chatfield, som også ble president i organisasjonen. Mangeårig formann var Dr. Per Frey, og disse to har nedlagt et enormt arbeid for å samle colliefolket fra hele verden. Som medlem av Norsk Collie Klubb er du automatisk medlem av The International Collie Society da det er klubbene som er medlemmer. Jeg var dessverre ikke med på noen av møtene før 1995 av ulik grunner, men jeg kan si at det er absolutt å anbefale. Det er helt herlig å kunne møte andre colliefolk, diskutere, prate, høre ulike foredrag og bare venner. Ikke en gang har jeg opplevd at det er blitt uro, bråk, intrigemakeri og at misunnelse er kommet til overflaten. Men det er også gitt gre beskjed i dannelsen av ICS at dette ikke vil bli tolerert.
Den første Colliereisen jeg dro på, var privat ferie. Det var i 1994. Min elskede Aimee og Ana hadde akkurat sovnet inn for evig, og Dimi gikk tom for valper etter nesten 200 mils reise til Sverige (tur-retur) til Sverige. Jeg var skuffet og lei meg. Min samboer og jeg dro på ferie og jeg skulle dra på en 4-5 kenneler der borte for å se om vi kunne finne oss ei ny colliejente.

Kennelbesøk 1994 på Moorland Collies

De to første døgnene dro vi rundt om kring i London, og ettersom vi begge var litt av noen bokormer, så la vi veien innom Foyles, Europas største bokhandel på den tiden, og jeg spurte etter colliebøker. Det var spesielt en bok jeg var på jakt etter, spurte etter denne, og ble ledet til hyllene med ønsket stoff. Der var det colliebøker som bare hjertet kan begjære, men som lommeboken dessverre satte en effektiv stopper for. Den ene boken jeg skulle ha, ble til 7 bøker. Da MÅTTE jeg gå ut, ellers kunne jeg ha satt meg på neste fly hjem uten penger.
Etter 2 døgn i London dro vi til Ashford i Kent. Der hadde jeg brevvekslet med et ektepar som drev med Collie. Kunne de være så snill og finne oss et billig B&B (bed & breakfast)? Å ja da, vi skule bare komme, så fikset de det. Vi hadde aldri møtt hverandre, så det var litt spennende. Da vi ankom ble vi vist inn på et herlig soverom og bedt om å slå oss ned hos dem, Makan!!! Bilder og videofilm ble tatt med et nyinnkjøpt videokamera. Praten gikk som om vi hadde kjent hverandre hele livet, og Jill ringte rundt til et par andre kenneler i området om vi kunne få komme dit? Alle tok i mot oss med åpne armer, cups of tea and coffee, nye filmer/bilder ble tatt opp, og vi pratet collie i ett sett Alle disse er blitt mine venner for livet. Så dro vi videre, og vi fikk lære om en hotellkjede som heter Drive In-hotells som hadde rimelige overnattinger og måltider servert på en Befeeter Pub . Det var et samarbeid mellom disse. Utrolig bra både hoteller og mat. Vi dro fra Kent som er helt nydelig oppover mot Leeds der vi skulle møte Mrs, Rene Cozens på en stor utstilling der. Vel, jeg visste hvordan hun så ut, men hun ante ikke noe om meg, bortsett fra en masse brev vi hadde skrevet gjennom en årrekke. Jeg hadde vel kontakt pr. brev med over 40 kenneler. Samme gjentok seg, Rene inviterte oss til å bo hjemme hos dem slik at vi fikk prate. Det var veldig artig å stå der ringside å se hunder som ellers bare var navn i en stamtavle, og samtid få armer rundt skuldrene og bli spurt om jeg var Astri fra Norge, og dermed fikk møte mange av mine "pennevenner". Helt utrolig morsomt! Vel plassert hos Rene Cozens (Bhyllsacre) så gikk praten som en foss.

Bhyllsacre Shades Of Gold i Leeds 1994

Hun er rik på opplevelser og kunnskap og meget lett å prate med. Hun skulle hente en ferdig paret tispe på en kennel, dermed ble jeg introdusert til Kesbury Collies med eiere Janet og Alex, nå gode nære venner. Så skulle jeg se en kennel som baserte seg på Bhyllsacre-hunder , men denne kennelen er nedlagt nå og eierne flyttet til USA. Siden skule hun pare en annen tispe, og vi dro til Steelhurst kennelen der jeg blant annet fikk møte Triple Trouble at Steelhurst en stor stjerne i de dager. Tispen som ble paret var Ria'ly A Love At Bhyllsacre (Ingledenes linjer). Nye kontakter knyttet, og vennskapsbånd som holder ennå i dag. Fra Midlands, som for øvrig er mitt favorittområde i England, dro vi sørover igjen til Rifflesea og Hazel Hunt som hadde samlet noen oppdrettere hos seg som vi fikk hilse på/prate med.

Rifflesea

Av hennes hunder husker jeg spesielt Rifflesea Romantasy, sønn av Brilyn Supertramp, Rifflesea Raven Flawless, sønn av Percheron Benjamin Black at Amalie og en gammel tispe som hun kalte Heidi som var datter av Mybern Mandane. Hun hadde et valpekull etter Romatasy og det var nære på at jeg kjøpte en av dem. Men ettersom 6 av 9 hadde noe på øynene, avstod jeg. Hadde det vært omvendt, hadde tispa havnet her. Vi krysset landet og havnet i en kennel som hadde presentert flotte bilder, men bilder er en ting, fysiske forhold noe annet, og vi dro derfra med et inderlig ønske om å ta alle hundene med oss for at de skulle få det bedre. Denne kennelen er nå forøvrig nedlagt. Derfra dro vi til Ann Hollywoods Amalie, der vi møtte Randi da hun skulle hente Amalie Just After Dark. Det ble noen herlige dager hos Ann & Brian. Min samboer tok Randis datter og hennes venninne med seg til hotellet ved Heatrow siden vi skulle dra hjem, men Randi og jeg la veien om Mary Farnes og Coppi og nye filmatiseringer. Min samboer hadde fått nok Collie. 4-5 kenneler som jeg hadde lovet, var blitt til 14-15 på 14 dager, men vi kom hjem uten valp. Det vi kom hjem med var masse inntrykk, massevis av ny kunnskap og livslange vennskap. Det var den høsten jeg kjøpte Olivia fra Sverige, eller Sobellyckan's Elisabeth Taylor.

Full av inspirasjon nevnte jeg for Per Frey at ICS burde ha et møte i Norge. De hadde vært både i Finland, Sverige og Danmark, og etter en Englandstur var det ikke rom for meg til å dra på møtet i Portugal. Derimot var det rom for at Per kunne ringe meg fra Portugal for å fortelle meg at JEG fikk møtet i Norge og at det var bare å begynne å jobbe til møtet i 1995.

I 1997 ble jeg invitert til å dømme et Open Show i Maidstone, Kent, England, og jeg skulle dømme både Sheltie og Collie. Det brukte ikke å være mer enn 10-15 påmeldte hunder i rasene, og jeg sa ja. For meg var det en ære å få dømme i rasens hjemland. Da jeg entret ringen hadde jeg 32 shelties og 35 collie å bedømme.
Dette var i mars, og ringen var plassert utendørs, og den dagen hadde vi en bitende kald nordavind, og det var alt annet enn frydefullt å stå der. Men du verden hva jeg lærte av å stå i ringen som dommer. Det jeg husker best av alt er at da jeg satte klassene i gang for bevegelser så var jeg redd for at både hunder og handlere skulle få hjertestans, for dette var de ikke spesielt vant til. Men å være dommer var ingen lett sak. Standardene var pugget så jeg nesten kunne dem utenat, og det var nok en del store kjente oppdrettere som gikk skuffet hjem. Men helt galt kan det ikke ha vært. Da dagen var over for sheltiene, så viste det seg at BIR og BIOM var Englands mestvinnende året før. Jeg kan i øyeblikket ikke finne katalogen så jeg kan gi dere navnene på hundene, men skal prøve å få leitet det fram i flyttelasspapirene.
BIR OG BIM collie viste seg å være datter og sønn av ikke ukjente Pelido Forgotten Dreams. Jeg har senere fått vite at BIR-tispen fikk JW foran navnet sitt, altså Junior Warrant som vi ikke har her. For å få JW må en ha et visst antall poeng både fra Open Shows og Championship Shows. Da er det ekstra hyggelig å tenke på at jeg var den som "started her off" som det heter, ettersom det var hennes første utstilling i det hele tatt.
Det ble en hyggelig helg, og det var ekstra hyggelig da folk kom bort etter at bedømmelsen var ferdig og takket for en fin dag og for min innsats. Slikt varmer skal jeg si dere.