Ved ankomst Budapest og jeg fikk se den eviglange køen for passkontroll, sukket jeg dypt. Dette var nok Øst-Europa enda der kø er en del av hverdagen. Jeg sukket dypt og høyt, og en norsk offiser må ha hørt dette. Han la opp til et skuespill der jeg skulle være "kjæreste", så jeg tok han bramfritt i armen og passerte passkontrollen på diplomatpass og var igjennom på 10 minutter. Det er vel den eneste gangen jeg er blitt behandlet som VIP-person (Very important person). På andre siden stod det en person med et skilt og tok imot meg, og jeg ante ikke hvem dette var, og kan fortsatt ikke huske navnet. Men hun var veldig hyggelig og tok meg til hotellet. Det het Patria Honoved Hotell. Jeg regnet med at jeg ville føle meg ganske fortapt i denne byen alene til de andre kom dagen etter. Men utenfor hotellet satt Carla fra Luxembourg og Toka fra Holland, venner fra året før i Bergen, så vi slo oss sammen. Det var 42 hete grader, og jeg MÅTTE finne noe tynnere å ha på. Å være på reise med Toka var som å få alt gratis. Med reisehåndbok og kart i hånden, fant vi en fantastisk restaurant ved et lite vann i "kjelleren" på en kirke, med masse billig og DEILIG mat. Vi greide helt enkelt ikke å spise opp alt. Vi bestilte dessert til hver av oss. Min porsjon var så stor at den hadde holdt til hele min familie en julaften. Deilig vin, masse prat og gjenoppfriskning av minner fra i fjor, ja så fløy timene, og det var tid for søvn den første natten. På brosjyren til hotellet stod det at et var bad på alle rom, farge TV, telefon og minibar. Jo, det var stort bad, med en knott på vasken som skulle trykkes ned når jeg ville dusje. Hadde bare knotten fungert. Den var ikke til å rikke, så jeg ble dusjet om jeg ville eller ikke. Farge TV'n hadde 3 farger, grått, hvitt og svart og alt foregikk på Ungarsk. Telefonen var en gammel bakelitt telefon i en størrelse jeg aldri før har sett. Den gav meg assosiasjoner til tegnefilmen Fred Flintston der han holder røret med begge hendene og hyler WILMA! Har dere sett den? Minibaren var et digert russisk kjøleskap som var tomt, og det dura så fælt at en skulle tro at hele den store russiske arme var på utflukt. I dag er ette fantastisk sjarmerende minner, er ikke fullt så sikker på sjarmen mens det stod på.
 

Etter frokost begav Carla, Toka og jeg oss til fots ut i byen og opp til gamle Buda og fikk en sightseeing eg aldri glemmer. Vi handla, og jeg endte opp med en full bunad fra området. Det var råbillig den gang. Det er en FANTASTISK BY, som bare MÅ oppleves. Jeg hadde studert politisk historie derfra på universitetet i Bergen, så jeg fikk se det jeg hadde lest om. Det gav en helt annen dimensjon på tingene. Vel tilbake på hotellet hadde gjengen fra Norge, Danmark, England, Irland og noen fler ankommet, og det ble et hjertelig gjensyn med "hugs and kisses" i alle retninger. Det var som å samle en stor og varm familie. Når alle formaliteter var unnagjort toget vi ned til en annen restaurant for en litt sen middag. Hvilken gjeng. Latteren satt løst og lydhørt. I slikt selskap flyr timene, og dagen var så varm at det var deilig når solen gikk ned. Da ble det også stummende mørkt. Neste dag var det klubb utstilling, der Mrs. Sandra Wigglesworth (Sandiacre) dømte tispene og Audrey Chatfield (Dunsinane) hanhundene. Det var forferdeligvarmt, ubehagelig varmt, og jeg syntes synd på hundene som stod på den kokende asfalten. Rundt plassen var det trær og gress, og vi bad tynt om å flytte hundene dit. Etter en stund ble det flyttet innendørs, og det var deilig. Et ektepar fra Portugal, som også var i Bergen, kom ilende bort og spurte om jeg kunne stille en spansk tispe for noen venner av dem. Slik ble det, men det var ikke lett for jeg kunne ikke spansk og dyret skjønte jo ikke en meter av hva jeg sa. Men det gikk greit, hun fikk en første og siden uplassert. Jeg hadde fått på en tynn t-skjorte, og da dagen var omme, hadde smykket jeg hadde rundt halsen breb\nt seg fas i huden, så jeg løftet av en stor bit. Merkelig nok var det ikke vondt, men det er kanskje fordi Joan Walsh kom ilende til med Alloe Vera. Siden har jeg vært tilhenger av det.

Om kvelden var vi alle invitert til luksus restaurant i byen med dinner and dance og lotteri. Her fikk vi lære Zorba,

 og uansett om vi snakket språket eller ikke, så ble vi rista så godt i hop og med noen glass vin gikk det hele av seg selv. Vi hadde det skrekkelig moro.
Så hadde vi "fridag", og noen dro for å se på hester, som er verdensberømt i Ungarn pga kvalitetene de har. Jeg slo følge med Audrey, Per og nå avdøde Birgit til besøk på NYitramenti-kennelen der hver hund ble vist og presentert sammen med deres venner fra Russland, Ukraina, Romania og flere andre østblokkland. Også disse har jeg sporadisk kontakt med den dag i dag. Der og da bestemte jeg meg for at en dag skulle jeg ha en collie fra Nyitramenti. Den kvaliteten skal en lete lenge etter, og du finner den knapt den dag i dag. Men jeg måtte vente til noe av det gamle døde ut. Siden den dag har Elena og Janos vært mine kjære gode venner som jeg har jevnlig kontakt med. Aldri skal jeg glemme den kennelen, flotte hunder med supre temperament og en gedigen grillfest i hagen. Jeg tror vi var over 40 mennesker der, og latteren runget over hele nabolaget. Der møtte jeg også en eldre herre som var "bare" nabo, og han hadde vært gift med en norsk dame som ti alt overmål kom fra Voss. Verden er neimen ikke stor, og vi fikk veldig god kontakt den kvelden. Siden har i ikke hørt fra hverandre, og han er sikkert ikke lengre blant oss. Han var gammel den gang.

Vi hadde også en lang rundtur rundt Donaukneet gjennom byene Zentendre, Visegrad og Eztergom med dens gigantiske basilika, og endte opp i middelalderbyen Tihany. I Zentendre hadde vi restaurantbesøk med sigøynermusikk slik det hører med i Ungarn med en fantastisk Gulash.

Det er deilig det! Så hadde vi en rundtur rundt innsjøen Balaton, som også er et flott vindistrikt. Det ble mye deilig vin det.  Til denne historien hører det med å fortelle at bussjåføren lot seg overtale til at vi stoppet ved et badested ved sjøen, og vi hoppet uti for avkjøling. Vannet var irrgrønt med mineraler, og det var som å bli født på ny etter det badet. Derfor ble turen noe utvidet i lengde, og da vi endelig ut på kvelden skulle kjøre inn i Budapest igjen, ble vi stoppet av politiet. Det var innført en ny lov, som ikke bussjåføren hadde hørt om en gang, om at det var ulovlig for turbusser å passere bygrensen etter kl. 20. Vi kom ved 21.30-tiden. Han ble bøtelagt med en hel månedslønn, og stakkars mann var helt fortvilet. Vi nærmet oss avslutningen på oppholdet, og hadde en haug av disse "galne" pengene verdt mer enn 2 månedslønner, så vi salet dem i hop og gav til sjåføren. Han ble flau og takket ærbødig. Guiden var fortalte politimennene at i denne bussen satt det folk fra hele Europa,og at dette ville nok bli skått stort opp i nyhetene hjemme hos oss når vi fortalte om dette, og at det var utrolig at det skjedde i et land som hadde søkt om medlemskap i EU. Vi nikket alle bekreftende til guidens historie. Boten ble betalt, og vi fikk kjøre. 10minutter senere stoppet de oss igjen tilbakebetalte boten hvis vi lovte ikke å fortelle om dette når vi kom hjem. Jada sa vi. Sjåføren fikk beholde de innsamlete midlene, for vi var glad vi ble kvitt dem. Vi hadde nemlig ikke fått noe igjen om vi hadde vekslet det inn.

Så opprant Verdensutstillingen, og vi tok plass rundt de ulike ringene. Her var det flere colliedommere, og ikke mindre enn 6 ringer å konsentrere seg som. Blant dommerne var Peter Harsanyi, Lisa Butenshaw og Peter Fricke (Rosegarden, Tyskland). Igjen havnet jeg i ringen som handler, og denne gangen for en tricolour hanhund fra Portugal. Det gikk meget bra denne gangen. Han fikk 1, excellent og ble nr. 5 i klassen. Da var jeg litt stolt jeg også.
Må fortelle litt om min bankopplevelse i Budapest. Jeg skulle veksle inn 800 DM. Randi skulle også i banken, sammen med Ada fra Danmark og Carla fra Luxembourg. Vi dura inn i første og beste bank, en gammel russisk bank viste det seg. De tok sjekkene og passene våre og forsvant og bad oss sitte ned og vente. Det tok 4 TIMER før vi ble kalt bort til skranken. Antakelig måtte de printe nye penger, for vi fikk mengder. Latteren min tok overhånd menss vi satt der og ventet. Alle andre innbyggere satt som steinstøtter og gravalvorlige og ikke minst tålmodige og ventet på tur. Til slutt ble det for mye for de bankansatte og jeg fikk plutselig en AG3 rett i fjeset og en sinna vaktmann som tydelig strengt sa IF NOT QUIET I ARREST. Hjelpe meg, jeg beit meg nesten til blods i armen for å holde tyst. Da vi endelig var ferdige etter alle de timene, var væska fylt til randen av penger og vel sp det. Måtte stappe i ryggsekken også. Det er den eneste gangen jeg har vært millionær, og du verden så trivelig det var.  

Siste dagen dro Per, Birgit, Randi og jeg til Gellerts for å bade i et romersk bad. DE ER HIMMELSK. Varmt vann, kaldt vann, boblebad i bassenget inne og digre bølger i utebassenget. Vi bodde i vannet den dagen. Vi hadde nemlig +42 hverdag vi var der nede, og det varte i 10 dager.  Det var nesten litt ubehagelig, men nå i ettertid var det bare skjønt.
10 dager forsvant som i en røyk, og det ble bare minner, men det er flotte minner om flotte venner og et herlig land.